Alle de nye aktørene i alle de nye arenaene kan ikke alltid si noe fornuftig. Mange av oss sier mye vås. Noen oftere, andre sjeldnere. Mange av oss er dårlige til å debattere. Vi kan bruke usaklige og dårlige argumenter. Eller usammenhengende resonnementer. Eller trusler. Eller utelukkende gjentakelser av andre. Noen gjør alt dette på en gang. Hele tiden. De fleste av oss formilder noen få smarte ting innimellom alt det andre. Men vi er blitt veldig mange flere som lærer, prøver, feiler, lærer, prøver og feiler igjen. Men vi lærer. Selv om langt fra alle blir eksperter på hverken debatt eller de tema de er opptatt av, så tror jeg at flere blir bedre til å delta, ytre, mene og argumentere. Vi deler vårt engasjement. Fordi vi med internett har fått en ny mulighet til det. Eller som Heidi Helene Sveen sier: Det offentlig ordskifte bidrar til å øke både den individuelle og den kollektive bevisstheten. Vi kan blant annet oppleve raskere og mer effektiv mobilisering. Selv når det bare dreier seg om å bevare pålegget Ha-På. Jeg tror det er direkte dumt å undervurdere den egenutviklingen, læringen og gleden ved å delta som mange i dag opplever.

Så sier noen at jeg med flere overdriver betydningen av nettmediene, og at vi tror debatt på nett er det viktigste av alt. At valget og enhver mindre enkeltsaker avgjøres ene og alene i de nye mediene. Om man leter nøye så er det kanskje enkelte som tror akkurat det. Men de fleste av oss ser de nye mediene som et supplement til det etablerte. En ny kanal for påvirkning og deltagelse, som fungerer side om side med alle de gamle. Ingen debatt vinnes på en arena alene. Det nytter ikke å tro at man kan påvirke hvem og hva som helst dersom man behersker nettet best. Det er kanskje overraskende for noen, men det viktigste er ved det gamle. Det er saker og argumenter og relasjoner som avgjør. Kanskje i enda større grad en tidligere. Nettet kobler saker, argumenter og mennesker mer effektivt enn vi har sett noen gang tidligere. Vi lever midt inne i en sann kommunikasjonsrevolusjon, som påvirker alle andre arenaer og relasjoner. Likevel er det de gode sakene, de gode relasjonene og ved å beherske ulike arenaer på og av nett at man kan nå frem med sine argumenter og påvirke utfallet av beslutninger i og utenfor politikken. Vi må altså argumentere, bygge og ta vare på relasjoner. For politikere betyr dette at man må møte folk. Snakke direkte til de; ”ansikt til ansikt”. De av den gamle skole tror dette kun gjøres på skole-, bedrifts- og sykehjemsbesøk og demonstrasjoner i gata. Vi andre ser at dette i like stor grad gjøres på nett. Man møter folk på nett. Nettet er dynamisk. Det forventes tilstedeværelse. Det betyr at man må gå inn i dialog, akkurat slik man gjør det på skolebesøket og i valgboden. Vise ”ansikt” og svare på spørsmål. Manger er redd for at de ikke har tid til å delta på nett. Det er så mange arenaer og så mange som roper så høyt overalt. Det er også mange som leser. Det er mulig å lenke og søke. Ting du eller andre har sagt effektiv og fornuftig før kan du ganske enkelt svare på ved å dele det. Slik er Twitter (og mikroblogging) fantastisk. Det du sier på nett blir stående. Du trenger ikke gjenta deg selv når du skal til neste skole. Selv om jeg snakker i et politisk perspektiv her, så er prinsippet selvsagt det samme for aktører i næringslivet eller andre som vil delta og påvirke. Man vinner ved å være tilstede, være aktiv og være konstruktiv. På nett som ellers. Nettopp derfor er bred deltagelse, bred kunnskap om nett og sosiale medier viktig. Av disse grunner så har blogger, ulike nettsamfunn, debattforum, mikroblogging med mer betydning. Det handler ikke om Facebook, Twitter eller Wikipedia, men hvordan alle disse nye verktøyene påvirker og utvikler våre modeller for samhandling.

Fredrik Mellem har selvsagt helt rett når han sier at det ikke er et problem at ikke alle har skjønt alt. Men jeg mener det er demokratiserende og samfunnsutviklende når flere lærer seg mer og bedre nettbruk. Jeg synes også at Paul Chaffey hadde mange gode poenger her, men jeg synes han generell har en litt for negativ tilnærming. Mange av de beste innlegg og ”kronikkene” skrives av privatpersoner på fritiden. De er aldri i nærheten av verken trykksverte, eller en annen redaktør enn skribenten selv. Derfor er jeg også mer enig med Anders Brenna en Hjorten – Det er relevant og viktig for oss som samfunn at flere av oss blir aktive deltagere. Det er vi allerede blitt. Men vi kan som folk bli enda bedre. Det betyr ikke at jeg mener alle må ha blogg, alle må bruke Facebook, at alle må lese alt av alle. Det er ikke mulig. Det er derimot mulig for enda flere å delta, for enda flere å lære mer, slik at vi kan utvikle samfunnet sammen i enda større grad enn før.

Av alle grunner jeg har nevnt over, så er det også veldig konstruktivt og bra med gode og kritiske innspill til denne utviklingen. Gjerne på nett. Det er like viktig som at vi nettentusiaster kommer oss ut på papir og i TV og radio. Men det blir trist når de som bør være blant våre dyktigste debattanter bringer en så slett og innholdsløs kritikk som vi har sett de siste ukene. Når man leser Lars Nyre i BT og Hege Skjeie i DN og andre (se flere lenker fra innlegget til Hva Hun Sa) så er det de skriver og sier så ensidig, så fordomsfullt, så stigmatiserende at det er helt opplagt at de ikke har grundige studier eller kjennskap til grunn for sine meninger. Jeg blir faktisk litt skremt. Jeg forventer at forskere har det som en del av sin kjernekunnskap og alltid søke ny innsikt, fornye sine kunnskaper gjennom å være kritisk også til egne tanker og ideer. Å avfeie internett som en arena med lite mening blir som å mene at forretningsmiddagen kvelden før ikke på noe vis har mulighet til å påvirke utfallet av styremøte dagen etterpå.

Det ville også være bra om flere så forbi de store nettarenaene. Til fixmystreet, til Skanderborg, til Børges dialog med nærings og handelsdepartementet. Til Fornyingsdepartementet og eBorgerrapporten om delingskultur på nett. Alt dette er foreløpige resultater av nettaktivitet. Mye er bygget etter modell og erfaring fra nettverkene. Vi trenger mer erfaring, for potensialet er fortsatt så enormt.  For å sette det litt på spissen så kan jeg gå så langt som å si at å forstå de grunnleggende kommunikasjons og nettverks-strukturer er like viktig i dag som det å lese og skrive har vært frem til nå.

Jeg vil begynne med å avkrefte noen generelle antakelser og myter. Twitter er ikke det nye Facebook og på mange måter heller ikke et nytt nettsamfunn. Derimot vil kunne oppleves slik. Blant annet fordi det er ypperlig til å bygge nettverk. Betegnelsen mikrobloggingstjenesten synes jeg også er noe misvisende. Man bør, men trenger ikke ha twitterkonto for å kunne ha glede og nytte av tjenesten. (-Sånn da har vi ryddet mye av Wikipedia-definisjonene av veien, og kan begynne med blanke ark.)

Slik jeg ser det er Twitter først og fremst et stort rom med mange beskjeder og samtaler. Det fine er at hver og en av oss kan definere omfanget av dette rommet selv. Mine samtaler tilgjengeliggjøres ved at jeg logger meg inn der jeg får oppdateringer fra de jeg følger. Fordi jeg følger mange som er opptatt av og kan mer om de temaene som interesserer meg så lærer og oppdager jeg ofte noe nytt. Dette er mulig fordi nær sagt alle som bruker Twitter har åpne profiler og at man ikke trenger å bli ”venner” (gjensidige bekreftelser om å følge med på hverandre) for å kunne følge andre. Jeg kan derfor følge med på andre, uten at de trenger å følge med på hva jeg holder på med.

På grunn av åpenheten i Twitter, så senkes terskelen for å følge. Jeg tror ikke jeg har møtt flere enn 5% av de jeg følger på Twitter. Min Twitter-gjeng er mennesker jeg i utganspunktet ikke ville lagt til på Facebook, men som jeg ellers deler interesser med, eller av andre grunner er interessert i å følge med på. Det gir tilgang til en informasjonsutveksling som man ellers ikke ville hatt. Åpenheten betyr også at man uten å ha en konto kan gå inn og se hva feks Helga Pedersen og Trine Skei Grande kvitrer om. Man kan bruke søkefeltet og se hvor mange som er opptatt av South By southwest 2009 eller andre aktualiteter. Eller man kan abonnere på noens Twitter-strøm med RSS-leseren.

Det åpne gjør at det er vel så vanlig å se enkelte som følger få, men har mange følgere. Disse er ofte mer eller mindre kjente personer. Andre kan synes det er hyggelig og også lurt å følge de som følger en selv og velger nærmest konsekvent å følge tilbake. Flere av oss lander på en mellomting. Disse avgjørelsene er overlatt til den enkelte å ta, de individuelle måtene å løse dette problemet på fungerer helt fint om hverandre. Selv om det også på Twitter er mye støy, tull, tøys og fanteri så tror jeg at dette er en av faktorene som gjør informasjonsdelingen og samfunnsdebatter til en sentral del av kvitringen.

Enkelte kan synes å tro at Twitter er en konkurranse om å få flest følgere. Det er forståelig, det er selvsagt godt for selvbildet å vite at mange er interessert i det en holder på med. Det kan også være viktig for de som lever av medieeksponeringen sin. Selv synes jeg det er vel så interessant og viktig at jeg har funnet interessante folk å følge. Twitter-brukere som vet og kan noe jeg ikke kan om ting som interessere meg. En vanlig måte å begynne å finne andre kvitrere er å titte litt på noen av samtalene. Begynn med å følge noen av de som sier eller deler noe interessant. Bruk litt tid. Se eventuelt på hvem de følger, og utvid kretsen. Delta i samtalene når du er klar for det og du synes det passer. Det kan være etter 5 minutter eller etter 14 uker, her er det ingen fasit. Selv hadde jeg en konto i et halvt år før jeg begynte å bruke den noe særlig. Det gikk enda noe måneder før jeg forstod hva jeg kunne få ut av Twitter.

Avsluttningsvis vil jeg trekke frem noen få av alle de som har kommet med gode innlegg om dette til nå. @paljoakim fra DinSide har skrevet en lang og god forklaring på det meste vedrørende Twitter. @teknobloggen skrev en god artikel BT-magasinet sist lørdag, på papir. Mens @virrvarr, Ida Jackson blogger om sin Twitterbruk har@thomasmoen en sofaprat. Ellers gir selvsagt et google-søk på feks “How to use twitter” ganske mange gode treff.

Til de som bruker Twitter: Hva har du fått ut av Twitter?

Til de som ikke bruker Twitter (enda) – Var dette oppklarende? Fortsatt interessert? Følg meg på twitter.com/carlchristian

Et siste tips: Ikke tro du må lese alt fra alle du følger. Husk, det er kun et rom med mange samtaler.
Oppdatert 18/3: her er en lenke til en artikkel som ser på Twitter som en veldig god og relevant søkemotor. Den er absolutt leserverdig. Takk til @frodefjeldstad for infoen.

Dersom vi begrenser enkelte ytringer, så blir ikke meningene hos dem som ønsket å ytre seg borte. Man vil kunne skape grupper som føler seg undertrykket for sine meninger. Skjulte arenaer og undergrupper vil kunne oppstå. Det er mye farligere enn om vi får noen ufyselige og usmakelige ytringer frem i dagen. Jeg spør jeg meg også hvor og hvordan vi skal trekke grenser for eventuelle uønskede ytringer. Forbud mot direkte trusler mot individer er selvsagt på sin plass. Men utover det? Bare å definere hva som er en berettiget trussel kan være vanskelig nok. Med total ytringsfrihet så vil vi som samfunn letter kunne holde oversikt over hvilke personer og grupperinger som har farlige og skremmende holdninger. Vi kan også lettere møte med motargumenter og slik forsvare det åpne frie og gode samfunn.

Jeg tror at et godt samfunn trenger den debatten samfunnsaktørene selv velger å holde. I tillegg til gode motargumenter kan vi velge å møte meninger og ytringer som vi mener er feilaktige, ondsinnete, farlige, ufine eller annet med taushet. Alt behøver ikke motargumenter. Tid til deltagelse er begrenset. Bruk den klokt. I blant kan det være klokt å ignorere idioten.

Når det gjelder nett så mener jeg at ytringsfriheten er god når vi ikke regulerer debattene, når vi ikke stenger/forbyr og begrenser ytringer vi ikke liker. Men det betyr ikke at alle skal ha full publiseringsplikt for alles meninger og ytringer. Jeg forbeholder meg retten til å slette innlegg på denne bloggen. Bortsett fra at jeg har slettet litt spam-kommentarer så tviler jeg på at jeg kommer til å slette noe. Men det kan hende. Jeg bør kunne si hva jeg vil, men jeg har ikke plikt til å la alle andre få si hva de vil. Denne bloggen er min arena, det finnes andre arenaer. At en privatperson (eller eventuelt en organisasjon eller mediebedrift) ber noen om å finne seg en annen arena for sine meninger er ikke en begrensning i ytringsfriheten. Det er når stater eller hele samfunn bruker sine lover mot ytringer at man kan snakke om at ytringsfriheten krenkes.

På nett blir begrensninger på ytringsfriheten nærmest meningsløs. Det krever får ressurser å etablere sitt eget nettsted, dersom en nettavis, et nettforum, en bloggtjenste eller annet skulle velge å stenge en ute på grunn av meningene en har. På mange måter er det slik sett full ytringsfrihet på nett. Men enn så lenge, dessverre ikke for alle i alle samfunn. Men jeg tror ikke utviklingen er mulig å snu. Publiseringsmuligheter og dermed ytringsfriheten vil fortsette å øke. Jeg tror også at vi vil kunne oppleve betydelige frukter av dette i vår tid. Foreløpig ser det ut til at motsetninger er kommet tydeligere frem. Det vil kanskje bli mer konflikter i den nære fremtid.  Jeg tror vi som mennesker og samfunn på litt lengre sikt vil lære enormt av denne utviklingen. Nettet gjør at vi kommer til utvikle bedre forståelse. Forhåpentligvis vil vi utvide vårt grunnlag for å takle forskjeller. Men det er åpenbart at vi fortsatt har seriøse utfordringer foran oss. Veien til økt toleranse vil dessverre, men sannsynligvis, fortsatt være blodig.

Bare gjennom full ytringsfrihet kan vi ta vare på de liberale verdier som kan ta vare på den velferdsstat. Alternativet er at man undergraver demokratiet. Internett er i så måte en fantastisk arena for utveksling av kunnskap og meninger. Tross utfordringer og problemer så tror jeg at vi takket være frie ytringer (og all informasjonsutveksling) på nett vil ha en langt mer positiv utvikling de neste 50 år, enn hva vi har hatt de siste 100.

PS: Det er blant annet derfor jeg mener at Wikipedia og grunnleggeren Jimmy Wales om få år bør være en sterk kandidat til Nobels Fredspris.

PPS: Thor Bjarne Bore har skrevet et langt, men godt blogginnlegg om betydningen av personvern for ytringsfriheten.  Det er meget relevant i disse overvåkningstider.

PPPS: Dersom du går på Twitters søkeside og skriver #ytringsfrihet så finner du enda flere innlegg om dette temaet.

(artikkelen viser til at det er den amerikanske Stanton-stiftelsen som har gitt Wikimedia et bidrag på $ 890.000 – poenget mitt er likevel at det ser ut til at de utnytter donasjonene sine godt)

Erik: god morgen. er det slik å forestå at mens Norge diskuterer 2.0 så er EU på 3.0?
Carl: Takk. (jeg takker for lenke og fil – han vet jeg jobber med dette til daglig i oppgava mi) Jeg har prøvd å sette meg litt inn i dette web 3.0, men har ikke helt fått grepet om det. Jeg synes uansett at skifte fra web 1.0 (elektroniske kopier av gamle verktøy og tjenester) til web 2.0 (genuint nye verktøy for kommunikasjon, samhandling og integrering som kun er mulig pga allmenn/bred internettilknytning) er den mest interessante. Det er fortsatt veldig mange som ikke bruker PC og internett til så veldig mye mer enn å lese nettavisen, sende e-post (gjerne i Facebook) og ha sin egen kalender elektronisk på sin egen maskin… det er dette skifte som er viktig, og som “hele folket” må dras med og opplæres i nytteeffekten av.
Jeg har inntrykk av at web 3.0-begrepet er en måte å si at man er kommet enda lengre, forstått som at man ser lengre frem i tid til et samfunn der “alle” konstant er pålogget med mobile enheter som også har full gps-integrering. Det sier meg egentlig ikke så mye mer enn at når vi har lært oss web 2.0 og kan utnytte det på gode måter og alle er mer inkludert enn i dag, så er vi på web 3.0 Poenget mitt er vel egentlig at jeg ikke skjønner så mye av web 3.0-begrepet og opplever det mer som et slags mumbojumbo-begrep brukt som hersketeknikk av en tulleelite.
Erik: jeg ble faktisk klokere av det du skrev og synes at det var en god oppsummering av artikkelen jeg nettopp leste. Det handler altså om infrastruktur for å utnytte 2.0. Takk!

Etter samtalen leste jeg raskt litt mer rundt om dette og kom frem til at det var mer ved web 3.0 enn jeg hadde forstått til nå. I følge EU-rapporten er vel web 3.0 noe vi er på vei mot og handler om å få koblet opp tingene vi omgir oss med. Slik at vi kan kommunisere online med kjøleskapet, garasjen, bilen, huset (dør/varme/vifte/vask/musikk/etc) med mer. Videre tenker man seg at gjenstandene våre kan kommunisere seg i mellom (For eksempel at når minstejenta tar resten av melken fra kjøleskapet så sier kjøleskapet i fra til kontoen min på lokalbutikken og sender en melding til bilen for da ser jeg det når jeg er på vei hjem og kan svinge innom og hente ferdigpakket handlepose.). Dette krever høy hastighet og er viktig for næringsutviklingen i EU, og derfor må det visstnok satset stort på utbygging av fibernett i årene som kommer.
Så dobbeltsjekket jeg med wikipedia og kom vel frem til at jeg syntes jeg traff relativt godt i min første beskrivelse. Wikipedia sier noe sånt som at web 3.0 dreier seg om hypoteser og spekulasjoner om utviklingen av nettet. Riktignok tenker man seg integreringen av gjenstander som en mulig del av dette, men det dreier seg like mye om utviklingen av dagens applikasjoner med utvidet kunstig intelligens og langt bedre grafiske løsninger enn i dag samt bedre integrering av hele folket og tilnærmet sømløse integrering mellom de applikasjoner og verktøy som utgjør web 2.0. Eller med enklere ord: et ferdig utviklet web 2.0.

For deg som synes dette er gøy (som meg), eller vil lære mer av en som er enda bedre på å forklare hva denne utviklingen betyr for samfunnet, ta en titt på Clay Shirky som her forklarer hvorfor han mener vi akkurat nå opplever en samfunnsendring på nivå med den industrielle revolusjonen.

spol ut til ca 40-45 sek og se derfra. Søk evt på youtube for første delen av denne med mer

Oppdatert (i går glemte jeg det helt): Takk til erik for sparket bak, motivasjon og bidrag til at jeg skrev dette innlegget.