Beklager, teknologien sviktet, hadde vært gøy å ha dette på storify.com/carlchristian men fra nå av blir det på denne bloggen.

De brukte hashtracking til å hente ut tweetsene. Det var et verktøy de var veldig fornyøde med. Anbefaler å bruke det dersom man vil gjøre lignedne ting selv. De prøver seg også på direkte kontakt med twitter.

Han viser frem antall tweets time for time, dette ser dere også på lenken under til Terrortwitter

De så at twitterreaksjoner kom tidligere enn reaksjonene på mediene/de som så på tw.

Nrk valgte ut noen nøkkeltweets (ca 5000) meldinger for å filtrerer ut støy på grunn av andre reaksjoner (TV/medier) fremfor selve hendelsene.

De fikk et verktøy fra Guardian for å visualiser tweets. –Ble ikke brukt, men Guardian ville heller gi det bort enn at det ikke ble brukt. Løsningen nrk valgte gav mulighet til å visualiaser mer (enkelttweets)

Ulike søkeord (eks svømming og oslove) ble sammenlignet, når ble de brukt. –Gir en god indikator på hva som skjedde når ifht hverandre.

Løsningen som ble valgt: se under: gir mange muligheter for ulike visninger (søkeord, dato, tidspunkt), og mulighet for å løfte frem enkelttweets.

Man ser også de tidlige spekulasjonen om at dette var islamsk terror og hvordan dette endret seg når man ble kjent med hvem gjerningsmannen var.

Mye islamhat i begynnelsen og problemer med det
Så utrykk for andre følelser, medfølelse, hjerter, sure fjes, smil. Bruken av emoticons i tweetsene viser endringene i følelsene i befolkningen.
Men utvalget er jo skjevt, så det er i bestefall pseudovitenskap.

Noen uheldige tweets, en som lurte på ang bombingen: ”hvorfor ikke velge utøya?” –Det ble ganske kjedelig/uheldig for ham + heksejakt på ham på grunn av den uheldige/dårlige dømmekraften.

Mye av visualiseringen ble også gjort med Wordle - et verktøy Hofseth liker godt.

PS: Beklager den noe usammenhengende referatet her, det er noe preget at jeg brukte halve tiden på å prøve storify i ulike nettlesere mm. -Håper å kunne levere bedre blogginnlegg på de neste foredragene. -Jeg får desverre heller ikke med meg alt fra spørsmålrunden i denne omgangangen.

• Anna Kathrine Eltvik – Rødt
• Simen Willgohs – SV
• Espen Edvardsen – SV
• Mikkel Grüner – SV
• Pål Hafstad Thorsen – AP
• Roger Valhammer – AP
• Erlend Horn – V
• Idun Bortne – V
• Per-Arne Larsen – V
• Harald Victor Hove – H
• Fillip Rygg – Krf
• Sondre Båtstrand – MDG

____________

Jeg har også funnet et par andre intressante og relevante blogginnlegg:

De fleste husker Lars Sponheims utskjelte ”Jeg er på Stortinget, ikke på Facebook”. Personlig har jeg alltid hatt sans for akkurat den uttalelsen. Misforstå meg ikke, for jeg er stor fan av å politikere som bruker nettet aktivt og effektivt også utenom valgkampene. Men jeg er ikke enig i at alle må på nett, NÅ – HELETIDEN. Et inntrykk man lett kan få om man følger en del av de toneangivende aktører.

Bruk av sosiale medier handler bare om en av mange ulike kanaler for å kommunisere, sende ut et budskap, komme i dialog. Hvordan det brukes handler ikke bare om hva man skal formidle og hva man skal oppnå, men det handler også om egne ferdigheter, interesser og ressurser, samt hva man gjør på andre arenaer. Det er som kjent mange veier til Rom. Når det gjelder valget og deltagelsen fra politikere så syns jeg det er helt greit om enkelte aktører deltar kun i den intense perioden med økt interesse for politisk debatt blant befolkningen som vi kaller valgkampen. De kan fortsatt tilføre viktige og gode bidrag til det politiske ordskiftet.

Jeg foretrekker når politikere (og andre aktører) utvikler seg på nett slik det passer dem selv. Som bruker tid på å gjøre seg erfaringer. Det er på ingen måte feil å gjøre noen feil på veien. Lytt til magefølelsen og la aktiviteten utvikle seg langsomt. Det kan selvsagt være lurt å få kyndig faghjelp for råd og bevisstgjøring i en slik prosess, men husk at alle generaliserte ekspertuttalelser er nettopp det. Generelle. De handler ikke nødvendigvis om deg, selv om det kan virke sånn.

Et av mine viktigste budskap når jeg snakker om hvordan og hvorfor bedrifter, politikere og andre bør være aktive i nye medier er at de må gripe anledningen til å stille spørsmål. Internett gir som regel svar. Morsomme svar. Enkle svar. Vanskelige svar. Tåpelige svar. I blant rett frem dumme svar. Men mest av alt: Gode svar. Gode svar fra en rekke mennesker som kan andre ting enn meg og mine kollegaer. Svar fra folk som tenker annerledes. Det betinger selvsagt aktiv tilstedeværelse i de sosiale nettverkene, og at man tar vare på sin integritet. At man er personlig, åpen, ærlig og direkte. Internett er fantastisk i sin evne til å strukturere store nettverk. Eller effektive svake bånd som jeg liker å kalle det (jmf Mark S. Granovetter). Ved å hjelpe andre vil man ofte få hjelp tilbake om man i neste omgang skulle ha behov for det. Mennesker på nett er (fantastisk nok) ganske like de man møter i den virkelige verden.

Jeg kjenner SiB godt. Jeg har spist i kantinene, jeg har handlet i bokhandelen Studia, Karrieresenteret har blant annet hjulpet meg med forberedelser til jobbintervju. I perioder var jeg mer i klatreveggene enn på lesesalen. Ikke minst har jeg en datter i en av studentbarnehagene. Jeg kjenner sosiale medier godt gjennom både studier og praktisk erfaring. Jeg har fått med meg noe av hva SiB har gjort i de nye mediene hittil. Jeg har selvsagt noen ideer om hva SiB kan gjøre smartere i sosiale medier. For eksempel kan de dele kalenderinfo eller be om tips til menyen i kantina. Jeg vet også litt om hvordan man kan få de ulike nettarenaene til å fungere effektiv sammen. Men jeg kan langt fra alt. Ikke er jeg student. Bortsett fra barnehagen til min datter vet jeg relativt lite om hva SiB gjør nå i dag. Men viktigst av alt: Jeg er bare meg. Min kunnskap og erfaring er begrenset.

Hva med deg? Har du også vært student? Er du fortsatt student? Har du noen tanker om hva SiB kan gjøre på facebook, twitter eller i en blogg? Har du tanker om hvordan studentvelferdstjenesten kan kommunisere med deg? På en måte som er enkel, effektiv og god for deg?

Kommentarfeltet er, som alltid, åpent.

(Dette er mine spørsmål og forberedelse til foredraget fredag, så jeg kan love å ta alle innspill med til SiB, men kan selvsagt ikke garantere for hva de velger å gjøre med dem.)

Kort om lysbildene: Det er mye bilder, noe tekst og aller mest fungerer hele saken som noen knagger jeg bruker for å snakke og holde en samtale rundt. Det er det som skjer i salen som blir det viktige.
Ting jeg fortsatt holder på med: Skrive litt om kritikkhåndtering og hvordan man kan starte/gå frem.

Hva synes du?

Oppdatert: Nå er lysbildene oppdatert. men av en eller annen grunn virker det som om embedd-kodene hos slidesharte ikke lar seg oppdatere. Selv om jeg har limt på nytt etter oppdateringen. Klikk evt direkte gjennom til slideshare.

Innledningsvis vil jeg si at blogging i seg selv gir lite makt og innflytelse. Det er når man skriver godt og bruker bloggen aktivt i sine nettverk og sammen med andre nettverktøy at man som blogger kan påvirke samfunnsdebatten. Til tider vesentlig. Dette har jeg selv dokumentert i min masteroppgave. Mer om det senere, for nå holder det å merke seg at det er ved aktiv bruk av internett at individet (eventuelt borgeren om du vil) har fått en ny (og dermed også økt) mulighet for direkte innflytelse på samfunnsutviklingen.

I hovedsak vil jeg kommentere noen påstander fra profilen Tove hos buldr.no (@buldr). Men dette er også relevant som min kommentar til Ida Aalens artikkel.

Tove skriver:

For å underbygge påstanden om bloggernes betydning, viser Aalen til (ved hjelp av en annen blogger) at både saken om hijab i politiet og blasfemiparagrafen ble “startet av bloggerne”. Det er imidlertid ikke helt riktig: Sakene ble startet i løssalgsavisene, der bloggerne har mulighet til å koble seg på.

Jeg mener dette er direkte feil. (Parentesen først. Aalen viser her til en uttalelse fra @benteka, som først og fremst er en journalist med solide kunnskaper om teknologi og demokrati, sekundært en blogger.) Når det gjelder blasfemidebatten er det relativt godt dokumentert at bloggere og facebookaktivisme var de viktigste akseleratorene. Jeg kan anbefale å ta en titt på Halvor Sevatdals på hablog. Han skrev om blasfemiforslaget allerede 20. desember i fjor. Lenge før jeg og de fleste andre oppdaget det. Se ham også her og følg på med denne artikkelen hos dagbladet. Her er fokuset på bloggerne noe vel stort, men når det knyttes med underskriftskampanjen, min egen facebookgruppe Nei til straff for religionskritikk og annen nettaktivitet er det opplagt at det har bidratt til utvikling av debatten og resultater.  De store massemediene kom på banen for først mange uker etter de første bloggerne. Hijab-debatten eksploderte så i alle kanaler og arenaer umiddelbart etter at Navasete trakk Senterpartiets lovforslag om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Jeg har også omtalt dette flere ganger i min egen blogg.

Tove:

Men det er klart, bloggerne har fått større gjennomslag. Det skyldes i høy grad Twitter, der journalister og bloggere knytter kontakt.

Dette stemmer til en viss grad. Men bør nyanseres. Twitter hjelper godt på med å spre info og for mobilisering. Men sammenhenger der bloggere og annen nettaktivitet kom forut for tradisjonelt mediefokus hadde vi tidligere også. I min masteroppgave Om nye mediers betydning for politisk aktivitet og deltagelse har jeg vist dette vha noen grafer. Se spesielt grafer på side 77. og 78.

Tove:

Det er også en annen grunn til at mange bloggere venter: De ønsker å koble seg på det løssalgsavisene skriver for å nå flere lesere.

Dette kan godt være tilfelle for enkelte bloggeren, men slik jeg har analysert tallene etter debatten om EUs datalagringsdirektiv, så var bloggerne langt mindre interessert i dette etter at de store mediehusene begynte å dekke saken. (se side. 77. og 80.) Så jeg vil hevde at det vel så gjerne er motsatt. Bloggere er langt mer aktive på grunn av egeninteressen for sak eller deltagelse.

Oppsummert: Blogging kan ha betydning langt utover nettet dersom man skriver godt, har et aktivt nettverk og kan samkjøre ulike nettverktøy og gjør internett til en helhetlig arena.

Morgendagens (2. juni) presentasjon blir i rom 265 eller 264 i andre etasje på HF-bygget. Vi kjører en parallell presentasjon i Second Life – Eduisland II. Vi er her fra litt over klokken 11.00. Mitt navn i SL er CC Monitor. Vi har dessverre ikke fått fasiliteter (i SL) med mulighet for fremvisning. Jeg vil derfor be interesserte i å ta en titt på min PPT-presentasjon av master for Sosiale medier @ UiB. Det er ingen tekst, men 19 bilder som kort illustrerer hva jeg vil snakke om. Disse vil også bli vist frem på HF i morgen, så dere som kommer trenger ikke å skrive ut.

I presentasjonen vil jeg gå inn på følgende: Bakgrunn for masteroppgaven min der lagde et case på fjorårets debatt om EUs datalagringsdirektiv. Dette viser hvordan vi kan forstå sosiale medier som kanaler for mobilisering politisk deltagelse. Mine funn blir illustrert med noen grafer fra oppgava. Jeg vil så gå inn på noen erfaringer jeg har gjort meg i ettertid og presentere mine tanker om hva jeg mener internett kan bety for utviklingen av demokratiet. Dette vil jeg vise med noen konkrete eksempler. De av dere som har fulgt bloggen min vil kjenne til det meste. For de av dere som er interessert utover det jeg har blogget vil jeg anbefale Delte Meninger, Å sveve over byen, Idéoffensiv,  og min egen kronikk ”Debatt i nye kanaler”

Slik jeg ser det gir de nye kanaler borgeren økte muligheter til deltagelse og påvirkning. Dette er en styrke for demokratiet, men vil være en utfordring, men også nye muligheter, for andre samfunns¬aktører, så som private, offentlige og ideelle organisasjoner og institusjoner. En nødvendig forutsetning er en fortsatt god og åpen utvikling av nettbaserte verktøy i kombinasjon med en utdannet befolkning som tar disse i bruk. Dette vil kunne gi mer makt til individet på bekostning av etablerte maktstrukturer. Utviklingen har potensialet til å styrke kreativitet og nyskapning, fordi dialog og samhandling vil skje i åpne rom uavhengig av institusjoner. Med de nye verktøyene vil fokusgrupper og interesserte samles om problemene, i motsetning til det omvendte. Således er den nye organiseringen flat, antihierarkisk og åpen. Det tilrettelegges for en grenseløs kreativitet når problemer drøftes med alle som har tid og ressurser til å delta. Vi får endelig anarkistisk organisering. på en måte som vil fremme gode løsninger. Det er min mening at vi når står ved inngangen til en mulig samfunnsendring som kan revitalisere den politiske deltagelse.

Disse nye forhold fortjener mer forskning og mer praktisk utprøving. Jeg ser på masteroppgaven min, denne bloggposten, presentasjonen og meningsutveksling som kan følge av den som en del av debatten som kan bidra til en slik utvikling av demokratiet. Innspill og lenker er som alltid velkomment.

Å skrive et blogginnlegg for å beskrive hva sosiale medier er, blir som å skyte fisk i tønne. Det er umulig å bomme. På den annen side, det er like vanskelig å si noe fornuftig. Jeg prøver likevel, selv om det beste svaret kanskje ville vært er å ikke definere det i det hele tatt. Tross alt er sosiale medier det enhver selv velger å gjøre de til. Jeg er litt lei av de som lager regler for hvordan twitter skal brukes og ikke brukes, som forteller hvordan man må drifte bloggen sin og så videre. Jeg mener de har glemt det mest vesentlige; å spørre hva du vil med din deltagelse på nett. Alternativt tar de tar for gitt at de vet det. De snakker kanskje mest for seg selv, sin egen deltagelse. Jeg vil også unngå standardfraser som: ”its not about me, its about you” og ”sosiale medier handler mer om å lytte enn å rope” (de som roper høyest forteller gjerne noe sånt). Med dette mener jeg ikke å si at standardfrasene og ulike råd om hvordan man bør bruke de nye mediene er dårlige eller feil. Forklaringene er ofte gode. De bidrar med økt forståelse for nye kommunikasjonsformer. På den annen side bidrar de også til problematiske definisjoner uten klare avgrensninger. Implisitt bringer de ofte med seg en illusjon om en allmenn standard for de nye mediene. For at det skal ha noen mening å si noe om sosiale medier vil jeg derfor gjøre en enkel avgrensning. Jeg vil si litt om hva jeg mener sosiale medier er for samfunnet, hva de kan gjøre for deltagelse i samfunnsdebatten og utvikling.

Sosiale medier er både nye arenaer og nye verktøy for deling og samhandling. Vi kommuniserer. Men det er ikke nytt. Vi har alltid delt informasjon, vi har alltid samarbeidet. Organisering som løsning på problemer vi ikke kan få til alene er gammelt. Organisasjonsformen er derimot ny. Vi deler åpent og øyeblikkelig med alle som finner frem og er interessert nok til å lese (eventuelt se/høre). På grunn av store nettverk og effektive lenker er det potensielt veldig mange. Tidligere behov for strukturert hierarki er redusert. Ny infrastruktur tilrettelegger for koordinering. Men det blir vanskeligere å se konkrete mål. Ledelse og styring er mindre definert og endres gjerne underveis. I dag har jeg initiativet, i morgen tar du det. Dette gir en form for samhandling som vi begynner å se nytten av, men foreløpig har liten erfaring med. Disse faktorene ved sosiale medier vil bidra til samfunnsutviklingen.

Enkelte har med rette fremhevet at dagens informasjonsutveksling i hovedsak består av usakligheter og vås. Jeg synes ikke det er så interessant. Det gir mer mening å fokusere på at vi også har fått langt mere delig av gode ideer mellom stadig flere mennesker og folkegrupper. Vil denne kunnskapsøkningen gjøre oss klokere? –Det er jeg overbevist om. Vil erfaringene vi utvikler gjennom bruk av sosiale medier bidra til at vi også blir flinkere til å dele kunnskap åpent i andre sammenhenger? Det tror jeg. En økende informasjonsutveksling vil i så fall også kunne påvirke og endre demokratiet. Langt flere debatter og avgjørelser vil være tilgjengelig for innsyn og kommentarer fra stadig flere. Med utvikling av verktøyene og bedre forståelse for bruken enn vi har i dag vil dette gi konstruktive bidrag til utviklingen.

Til slutt mener jeg at åpenheten handler om våge å gjøre sine svakheter synlig. Jeg tror dette er et av de aller største potensialene ved de nye verktøyene. Å vise andre hva man mangler av informasjon og kunnskaper er første skritt for å få hjelp. Spørsmål stilt i store nettverk kan være svært så effektivt. Når man samtidig gir av seg selv og deler sine kunnskaper vil andre være langt mer villig til å gi deg det du mangler. Vi kan få en utveksling av ideer der den som tilfører verdi og samtidig blottlegger sine svakheter vil få mest igjen for sin deltagelse. Man mister ikke kunnskap som deles. Bruken av sosiale medier synes å utvikle en ny standard for effektiv kommunikasjon. Kan vi si at sosiale medier representerer en ny måte for samfunnet å tenke og jobbe på?