For å ta det siste først. Overskriften er en parafrasering hentet fra blogginnlegget der Kevin Rose og Digg.com etter massivt trykk gir etter for folkets ønsker og opprettholder publiseringen av [...]]]> Hva har du gjort for å bidra til å stoppe EUs datalagringsdirektiv? Hva kan du gjøre? Hvorfor gjøre noe, og hva har overskriften med saken å gjøre?

For å ta det siste først. Overskriften er en parafrasering hentet fra blogginnlegget der Kevin Rose og Digg.com etter massivt trykk gir etter for folkets ønsker og opprettholder publiseringen av innlegg som gjør at de risikerte straffeforfølgelse fra den amerikanske filmindustrien. Resten av historien følger til slutt i posten. Til Poenget:

Skal arbeidet mot direktivet ha en sjanse til å føre frem må vi være mange og vi må vise det. Vi må stadig sørge for at vi blir enda flere, slik at alle gode krefter trekker sammen og bidrar. (ja, det betyr deg også ja). Som jeg sa på telefonen da BA ringte meg for en uttalelse nylig. ”-I stoppDLD er det veldig lite som forener oss bortsett fra at vi alle er mot en norsk innføring av direktivet.” Utover det er vi for og mot EU, venstreside, høyreside, sosialister, liberalister, radikale, kristenkonservative, anarkister med mer. Det er viktig at vi bruker våre nettverk aktivt til å fortelle også om betydningen av å spre info om direktivets negative konsekvenser om vi skal bidra til å stoppe det. Dette kan gjøres på mange måter. Om du har gjort noe allerede eller ikke, her skal du få både grunner og forslag til handling. Det er ikke så vanskelig og mye som skal til dersom alle gjør litt ekstra.

• Bli med i Stopp Datalagringsdirektivet
• Signere folkets høringsuttalelse
• Melde deg inn i facebookgruppen
• Oppfordre venner og kjente til å være aktive
• Ta kontakt med dine representanter på stortinget
• Delta på demo 10. April i Bergen, Trondheim eller Oslo
• Bruk CC-lisensen og republisere dette blogginnlegget.
• Snakke med folk om DLD
• Skjer det ikke noe hos deg? Arranger et infomøte
• Er det lenge siden du gjorde noe? Gjenta noe av det overnevnte.

Mange har skrevet og sagt mye fornuftig om hvorfor vi ikke skal innføre DLD, men noen argumenter vil jeg gjenta her.

DLD er statlig overvåkning av folket. (Systematisk lagring av informasjon av alle innbyggere kan vanskelig kalles noe annet, selv om enkelte av forkjempere velger å insistere på å si at dette kun dreier seg om lagring og ikke noe annet.) Men uansett hva man velger å kalle DLD vil en innføring åpne for en etterforskningsvirksomhet som legitimerer systematisk informasjonsinnhenting av hele befolkningen uten annen grunn enn at hver og en av oss potensielt kan være lovbrytere. Dette snur uskyldspresumsjonen på hodet. Dette er et helt grunnleggende prinsipp ved vårt rettsystem, og slik truer DLD også en av demokratiets grunnpilarer. Derfor blir debatt om lagringstid, kontrollrutiner for sikker lagring, tilgangsrestriksjoner og gode intensjoner for hva lagringen kan brukes til totalt underordnet. Det er politiets jobb å ønske seg så mange verktøy som mulig. Det er opp til oss å sette rammer for hva som er akseptabelt i et demokratisk samfunn. Ved å akseptere endringen av rettspraksis legitimerer vi kontroll av hele befolkningen bare fordi intensjonene er definert som gode, uten å ta stilling til konsekvensene. Dette blir i beste fall flertallets tyranni. En situasjon der konsensus utgjør en trussel mot minoriteter. Det er nettopp mindretallet som evner å stille spørsmål ved den regjerende virkelighetsforståelsen. Et stabilt demokratisk samfunn er helt avhengig av fløygrupperingene. Dersom enkelte føler seg undertrykt eller at deres kommunikasjon er truet vil aktiviteten begrenses. At dette hemmer et åpent demokrati er opplagt. I verste fall er det direkte farlig. De som kjenner Zygmunt Bauman vil huske utrykket ”Ingen ting er mer å frykte enn den lovlydige borgeren” Når samfunnet byråkratiseres for mye og vi er opplært til å stole på overordnede svekkes evnen til å se virkningene av handlinger og tiltak. Det er fristende å minne om at Fransk TV nylig gjentok Stanley Milgrams klassiske og kontroversielle lydighetseksperiment. At den lovlydige ikke har noe å frykte er et farlig standpunkt. Når vi skal ta stilling til en innføring av dette direktivet er det de prinsipielle implikasjonene vi må vurdere, ikke formålet og de gode intensjonene.

Tilbake til innledningen og bakgrunnshistorien til Kevin Roses blogginnlegg fra 1. mai 2007. Den 30 April 2007 skrev bloggeren Rudd-O:

“Spread this number
09 F9 11 02 … Wanna know what’s so important about it?  (…)“

Den amerikanske filmindustrien hadde opphavsrettbeskyttet nummeret som fungerte som krypteringskode for HD-DVD-formatet. Dette hadde Rudd-O nå frigjort, og med ett var det en relativt enkel sak å kopiere de i utganspunktet ukopierbare høykvalitetsfilmene. Ikke overraskende satte de teknologiintersserte Digg-brukere pris på dette. I løpet av et døgn hadde 15 000 gitt sin Digg-stemme til blogginnlegget og slik sørget for den ettertraktede forsideoppføringen. Den naturlige responsen fra filmindustrien var å sende krav til Digg om å fjerne lenker og oppføringer med nummeret, med trusler om rettslige følger dersom kravet ikke ble oppfylt. Selv om Digg i seg selv ikke hadde gjort noe ulovlig, de er tross alt styr av sine brukerene, så fjernet de aktivt lenker, og la ut forklaringer på bloggen. Men bloggere fortsatte å dele nummeret. I løpet av det neste døgnet hadde over 3000 nye bloggere delt nummeret, og disse ble igjen listet raskere enn digg klarte å fjerne dem. Digg gikk i seg selv. Dette er et nettsted basert på prinsippet om at leserne definerer hva som er nyheter. De innså at avgjørelsen de hadde tatt ikke ble annerkjent. I skvis mellom en mulig rettsak og egne lesere valgte Digg å gi etter for eget publikum. Kilde: Groundswell

Derfor: Digg This! –Poenget er selvsagt ikke at vi må bruke digg.com, men at vi alle er med og forteller våre venner og bekjente så vel som våre politikere om vårt standpunkt. Sammen kan vi nå frem, alene vil vi uansett tape. Som Kevin Rose sier avslutningsvis:

” If we lose, then what the hell, at least we died trying.”

Gå derfor inn på våre sider, signer folkets høringsuttalelse, delta på demo og gjør alt du kan for å bli med på å gi storting og regjering et skikkelig signal om at dette er en potensiell lovendring vi ikke finner oss i.

Leseanbefalinger:

StoppDLDs nettsider
Bloggen til Jon Wessel-Aas
Bloggen til Knut Johannessen
Boka Til forsvar for personvernet

Digg This – Stopp Datalagringsdirektivet av Carl Christian Grøndahl er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Del på samme vilkår 3.0 Norge Lisens.

Jeg har tidligere (nov 08) skrevet om web 2.0 vs. web 3.0 [...]]]> Jeg har nettopp lest Semantisk fremtid? hos @waagenilsen. Han skriver om hvordan han ser for seg at vi utvikler vår bruk av internett, og ikler det etikketten web 3.0 Som støtte for forståelsen av web 3.0 henviser han til definisjonen av mashups i engelske wikipedia.

Jeg har tidligere (nov 08) skrevet om web 2.0 vs. web 3.0 her på bloggen, den gang tok debatten utganspunkt il EU-rapporten: Kommisjonens planer for neste generasjons Internett – Web 3.0 – The Internet of Things. (Hvordan få kjøleskapet til å kommunisere med bilen, butikken, handlelista og GPSen vår) ikke helt det samme som over altså, men heller ikke helt ulikt.

Jeg mente dengang, og står ved det fortsatt, at jeg ikke skjønner så mye av web 3.0-begrepet og opplever det mer som et slags mumbojumbo-begrep brukt som hersketeknikk av en tulleelite.

Men det er likevel interessante, spennende og ikke minst viktige tanker Anders deler. Jeg velger å se på det som tanker om utviklingen av strukturer for kommunikasjon og informasjonsutveksling. Det han beskriver er en søken er en felles og overordnet definisjon av språket. Her er det for meg noe som umiddelbart skurrer. (om du enda ikke har lest Waage Nilsens tekst, så anbefaler jeg å gjøre det nå.)

Han viser ved eksempler at språk er vanskelig. Mennesker misforstår hverandre hele tiden. Vi har grammatiske regler som bidrar til at vi forstår hverandre. Skal maskiner forstå et felles språk bedre enn oss mennesker må vi programmere gode grammatiske formler. Men språk er også under utvikling. Videre må vi huske at språk er definisjonsmakt. Makt til å gjøre seg forstått, makt til å definere. Historisk vet vi at makt korrumperer og totalt makt korrumperer totalt. (Det er ikke for ingenting at politiske avtaler er vage på de felter der partene er uenige. De gir hverandre makt til å misforstå for å unngå total makt.

Men her er det snakk om en semantisk web som er felles for alle. Jeg tror at om vi skal klare å lage definisjoner slik han beskriver må vi klare å komme frem til noe sånt som ”de perfekte definisjoner”. Hvem skal gis makten til å definere dette? Hvordan skal vi definere det? Erfaringer vi har gjort oss med iverksetting av perfekte ideer frister ikke til gjentagelse. Ved å regulerer språket til et felles grunnlaget for en allmenn infrastruktur blir det samtidig et totalitært system vi arbeider for. Å skape felles forståelser blir i dette perspektivet farlig, og å snakke forbi hverandre er, som nevnt, en fordel.

Som infrastruktur for mindre systemer derimot, innenfor enkelte nisjer og miljøer kan slike strukturer være hensiktsmessig. Hele utganspunktet er jo et arbeid innen reiseliv. Sikker ikke dumt, og sansynligvis mulig. Men på langt nær et felles bredt definert språk og grammatikk, som (kanskje) er hovedtanken bak det såkalte web 3.0 (sic!)

Derfor må jeg helt ærlig si at tanken om et Web 3.0 slik som beskrivet hos Waage, skremmer meg. Veldig! Det minner mest av alt om GoogleZon fra filmen EPIC 2014.

Jeg håper tvert i mot at vi klarer å bryte ned de stor maktstrukturer og begrense makt og innflytelse fra de største aktører, det være seg stater eller bedrifter. Skal vi oppnå en fungerende semantisk web så bør det utvikles svært langsomt og mer som et resultat av interaksjon en de store visjoner. Så forhåpentligvis kan vi om 20 år ha kommet til et nettverk som fungerer delvis slik han beskriver, innenfor begrensede nettverk og nisjer.

EU direktiv 2006/24/EF ble i utganspunktet vedtatt og innført i EU som en reaksjon på store og alvorlige terroraksjoner. Man mente at med utvidet lagring av kommunikasjonsdata ville man lettere kunne etterforske tunge kriminelle aktører. Jeg og mange med meg [...]]]> Jeg må si at jeg undres over deler av aktørene som deltar i debatten om EUs datalagringsdirektiv.

EU direktiv 2006/24/EF ble i utganspunktet vedtatt og innført i EU som en reaksjon på store og alvorlige terroraksjoner. Man mente at med utvidet lagring av kommunikasjonsdata ville man lettere kunne etterforske tunge kriminelle aktører. Jeg og mange med meg mener at en utvidet lagring i liten grad har effekt på kriminalitetsbekjempelse og forebygging. De bevis og eksempler som er kommet frem så langt i debatten er enten feilaktige eller så små (se spes spm 6) at de i liten grad utgjør en målbar effekt.

EU har så valgt å innføre dette direktivet under 1, søyle (indre marked). Dette betyr at et direktiv hvis hovedhensikt er å lette det politi og strafferettslige samarbeidet (3. søyle) når det gjelder terrorfare knyttes opp til det indre markedet og handelssamarbeidet. Selv om EU-domstolen ikke har godtatt Irlands klagesak på denne misbruken av første søyle, så er det ganske innlysende at hovedgrunnen til koblingen mot handelssamarbeidet er at en innføring der ikke krever enstemmighet, men kun flertall. I Norge har vi (heldigvis) reservasjonsretten i henhold til EØS-avtalen. Det gjør at vi kan si nei, også til direktiver som resten av EU må implementer når det foreligger et flertall.

At forsvarerne av direktivet, som altså er ment å bekjempe terror, og innført for å effektivisere handelssamarbeidet nå bruker argumentet for å kunne bekjempe spredning av barneporno blir slik sett en nesten forventet, men også uforståelig utvikling av debatten.

Det er tydelig at det ligger prestisje i dette, og at debatten rundt de innledende grunner for direktivet er gitt opp, og at man derfor desperat søker etter andre løsninger. Mitt råd til Helga Pedersen, Knut Storberget, resten av Arbeiderpartiet og nølerne i Høyre er derfor: Ta gjerne debatten, men ta den på sak, og ikke vage avsporinger og ubekreftet frykt for mulige EØS-konsekvenser. (Til nå har vi ingen signaler på at en avvisning av direktivet på noen måte kan true samarbeidet, men flere signaler på at dette er et helt unødvendig forbehold.)

Er et en bevisst avsporing av debatten vi ser fra den lille gruppen maktpersoner som fortsatt støtter en innføring?

-Jeg tror dessverre det.

Vi trenger derfor saklig debatt. Gode aktører, og en samlet pressgruppe som kan debatten i alle de viktige fora på nett, i massemediene, møter og høringer. Derfor er det så veldig viktig at vi er mange som støtter opp om initiativet Stopp Datalagringsdirektivet. Bli med du også da vel!

Oppdatert (1/11): Knut Johannessen har utdypet på en glimrende måte hvorfor barnepornoargumentet ikke er gangbart.

NRK hadde et fokus på at Facebook er den nye gapestokken. Det var også tilnærmingen når de kontaktet meg. Jeg sa meg enig i at [...]]]> Jeg ble i går kontaktet av NRK Vestlandsrevyen for å uttale meg om en facebookgruppe med feilplasserte biler i Førde. Innslaget ble også vist på Dagsrevyen 21/Norge i Dag på NRK 1.

NRK hadde et fokus på at Facebook er den nye gapestokken. Det var også tilnærmingen når de kontaktet meg. Jeg sa meg enig i at nettet kan fungere som en gapestokk, men at det i liten grad er det i dette eksempelet. Dessverre gir innslaget inntrykk av at  jeg støtter deres gapestokk-perspektiv på denne facebookgruppen.

Under intervjuet la jeg gjentatte ganger vekt på at registreringsskiltene var sladdet, og at det slik i liten grad var mulig å kjenne igjen bilene for andre en eierne. Gruppen har til og med fått godkjenning av Datatilsynet til en slik bruk av bildene (NRKs egen artikkel).

Jeg poengterte hvordan en slik gruppe er en del av den nye samfunnsdebatten, og at nettet gir gode muligheter til å debattere ting raskt og bredere enn tidligere. Jeg kom inn på at dette på mange måter er en del av en sunn demokratiutvikling, og at debatt rundt slike eksempler som dette er med på å lære oss som samfunn å bruke nett effektiv. Jeg kom også inn på at negativ oppmerksomhet på nett ikke nødvendigvis er så veldig alvorlig. Når vi lever i en tid der alle kan publisere så vil informasjonen som er tilgjengelig avspeiles av det. Derfor blir relevans og spredning langt mer interessant enn om noe i utgangspunktet oppleves negativt.

Jeg har full forståelse for at NRK i et kort nyhetsinnslag ikke får med seg alle perspektiver i en lang debatt om hva nettet er og ikke er. Jeg forventet å bli klippet. Men at de kun klarte å kommunisere det noe misforståtte gapestokk-budskapet gjennom hele nyhetsinnslaget synes jeg er trist.

Note to self: Intervju live i studio er klart å foretrekke.