carlchristian.net » familie

Prioriteringer

admin — Mon, 24 Aug 2009 21:16:51 +0000

Vi lever alle bare et liv og det er om å gjøre det beste ut av det. Det har aldri vært vanskelig for meg å gjøre mine prioriteringer slik at jeg følger denne leveregelen. Samtidig har det hendt at jeg vært lei meg eller irritert meg over ting jeg har gått glipp av. Det dreier seg i hovedsak om en erkjennelse at man ikke kan få til alt. Selv om man gjerne vil. Selv om jeg har interesser nok til å fylle mangfoldige menneskeliv om jeg skulle fulgt dem alle. Det dreier seg også om å vite hva som er viktigst i livet. Jeg har en startende karriere, gode venner, en rekke fritidsinteresser og en stor og verdifull familie. Alt er viktig, alt henger sammen, alt er en del av meg.

2009 har så langt vært et intenst år på mange måter. Blant våre nærmeste har vi en familie som siden i vinter har kjempet mot en svindler for å kunne beholde sitt hjem. Dette er på sitt mest intense og dramatiske akkurat nå. På forsommeren fikk vi vite at svigerfar hadde kreft i tarmene. Eva og jeg har gjort vårt for å støtte og være tilstede for familie og venner. Denne sommeren reduserte jeg gradvis min stilling hos GC Rieber Shipping AS for å kunne øke fokuset på jobbsøking og aktiv deltagelse på nett (to sider av samme sak for meg). Det gikk etter planen en liten periode.
Så kom ferien der hovedfokuset var min søsters lange bryllupsfeiring i Norge og Mexico. (Det tar raskt over tre uker når to familier fra to kontinenter skal feire i begge land) Det var noen fantastiske uker med mange flotte nye bekjentskaper og også tid til å nyte noen dager hos Evas foreldre. Vel hjemme fra ferie kom de dårlige meldingene raskere enn vi kom over jet-lagget. Tredje og fjerde dagen etter hjemkomsten fikk vi vite at svigerfars kreft har spredning, og Evas mormor døde av hjerteinfarkt.

Vi er veldig takknemlige for at vi igjen hadde tid og mulighet til å prioritere det viktigste. Eva får velferdspermisjon og har avspasering til gode (tross lang ferie), og jeg trenger bare nett for å søke noen jobber. Nå er vi hos svigerfamilien. Spiser hyggelige middager, kan delta i likskuet til mormor. tar turer til hytta på Skrim. Eva får mulighet til å være med når hennes far skal på de første turene til sykehuset for å få cellegift, og snakke med presten før begravelsen. Frida Olette er muntrasjonsråd og lurer på om bæsjen kan dø. Den intensive nettaktiviteten, valgkampdeltagelse og effektiv jobbsøking som var planen kan vente. Sosiale medier og ledige stillinger er fortsatt her i september. Eller senere. Selv om jeg er lei meg for alt jeg ikke får gjort og går glipp av er jeg er veldig takknemlig for at jeg har evne og mulighet til å prioritere de viktigste tingene. Selv om mye er vanskelig nå så er det godt å ha en god familie og vite at bedre tider vil komme.

Trøffelgris?

admin — Wed, 29 Oct 2008 11:15:00 +0000

…ikke akkurat, men nesten. Vår datter er til god hjelp når vi er på tur i skogen. De som kjenner oss vet at vi er veldig glade i mat, og spesielt gøy er det når vi kan skaffe oss kvalitetsråvarer helt på egenhånd. Vi er også glade i naturen og familieturer er en naturlig del av det. Derfor er høsten en fantastisk årstid. Vi kan fylle opp spiskammerset og gå på tur i skogen samtidig. Frida Olette er blitt svært glad i soppturene våre, og har blant annet lært at barn ikke skal plukke sopp. Men de kan gjerne finne dem og fortelle de voksne om funnet. Så kan vi voksne si om det er en sopp som er god eller dårlig. Så hun leter, med stor iver, og rett som det er så finner hun en traktkantarell eller to som vi har oversett og roper så høyt hun kan: “HER ER EN SOPP MAMMA!! JEG HAR FUNNET EN SOPP MAMMA! MAMMA DET ER EN SOPP HER!!” …og etter at vi har fått plukket den og jeg skal ta bildet, så poserer hun gjerne med sitt siste funn!

Sykkeltur på Fløyen

admin — Thu, 11 Oct 2007 13:06:00 +0000

Forrige helg hadde vi besøk av Mari og Eirik. Det er alltid hyggelig å tilbringe tid med dem, alltid villig med på det meste vi finner på av turer, spill og lek som de er. Som en ekstra bonus er de også veldig flinke til å leke med og passe på Frida Olette.

På lørdagen var Fløyen målet for dagens utflukt. Etter en kort debatt ble vi enig om å ta syklene i stedet for banen opp. Det ville, ikke minst, gi en mye bedre nedtur…. Vi pakket vann, kjeks, frukt, sjokolade samt sykkellappe- og mekkesaker (nok til en dobbelt så langt tur for dobbelt så mange mennesker) og satte i vei. Eirik på min nye fulldemper, Mari på evas gamle by-terreng-sykkel, Eva på sin nye damesykkel, og jeg og Frida Olette på min gode gamle terrengsliter. Etter noen småstopp i Fjellveien var første skikkelige stopp Skansemyren. Her var det både trampoliner, klatrestativ og lekeapparater pent tilpasset terrenget samt en liten ”BMX-bane”. Alle fikk i seg kjeks og sjokolade, og alle fikk ”hvilt seg” med varierende kombinasjoner av trampolinehopp, lek, sykling i dumpene samt litt knall og fall i skråningen.

Etter hvert som vi fortsatte tenkte jeg at det hadde vært fint å fått noen motiverende tilrop fra veslejenta bakpå, som en slags betaling for syklinga opp bakkene. Så jeg prøvde å lære henne nye ord. Men det forble stille bak fra sykkelen.
Vi kom oss likevel opp. Utsikten var faktisk litt finere enn vanlig. I tillegg var vi så heldige å bivåne den heldige kombinasjonen av en veteranbil, et norsk brudepar og 30 japanere samlet ved utsiktspunktet (jeg beklager at vi ikke fikk tatt bilde av det). Jeg fant også ut at Frida Olette for lengst hadde lært av Eva hvordan hun skal motivere mamma til å tråkke på ekstra opp bakkene når de sykler hjem fra byen.

Videre gikk veien halvveis inn mot brushytten og til venstre. Eirik var veldig sliten av alle bakkene, og det ble ikke bedre av at det fortsatt var en gode del opp og ned på vei mot Sandvikspilen. Men det var ikke verre enn at han hoppet det han kunne på enhver stein i stien på de flate partiene. (Jeg tror egentlig ikke barn blir så veldig slitne av slik fysisk aktivitet, men jeg har stor forståelse for at det var en lang og kjedelig oppoverbakke – så Eirik og Mari har all grunn til å være stolte av sykkelinnsatsen sin.)

Så kom vi endelig til toppen av bakkene over Munkebotn. Endelig nedover. Siden jeg hadde Frida Olette bakpå, og allerede hadde merket at hun humpet og spratt mer enn godt var bortover flatene tok jeg det veldig med ro ned bakkene, slik at vi ble hengende litt etter de andre. Først da fant Frida Olette det passende å komme med den etterlengtede oppmuntringen: ”Heia Pappa!”

Sykkeltur på Fløyen

admin — Thu, 11 Oct 2007 13:06:00 +0000

Knöpfle ißt man am besten mit den Händen in großen Stücken!

admin — Mon, 16 Apr 2007 14:01:00 +0000

…oppskriften kommer til uka… sånn ca…

Knöpfle ißt man am besten mit den Händen in großen Stücken!

admin — Mon, 16 Apr 2007 14:01:00 +0000

…oppskriften kommer til uka… sånn ca…

Åh! Åh! Åh! Det går likar no

admin — Tue, 13 Mar 2007 14:36:00 +0000

er virkelig alt til det bedre når man har stiftet familie?
Jeg synes selv at jeg har det bedre nå enn noen gang. Det er sant at å ha barn innebærer mye stress og mye av de tingene man gledet seg over tidligere er ikke like tilgjengelige lengre. Likevel har man det bedre, ganske enkelt fordi det å følge utviklingen til sitt eget barn er interessant, spennende, morsomt og utviklende. Men livet har fått andre rutiner. Heldigvis kan jeg fortsatt høre på musikk.
Den siste tiden har jeg oppdaget to nye artister/sanger (dette begrepet med “den siste tiden” betyr forresten nå noe sånt som de siste 3-4 måneder, tidligere ville det betydde de siste 2-3uker…) Bjørn Eidsvågs duett med Elvira Nikolaisen “Floden” og Mikas “Grace Kelly“. Hvordan “fant” jeg disse?
De har begge opptrådt i “Skavland“

Rai Rai – Her blir det liv!

-og god konsertuke med band jeg ikke kjenner til lengre til alle dere uten barn

Musikk fra livets begynnelse II

admin — Wed, 06 Dec 2006 08:40:00 +0000

Jammen ble det ikke en film fra Kulturskolen i Bergen også.
Håper dere liker den.

Stupe

admin — Wed, 22 Nov 2006 20:44:00 +0000

At Frida Olette liker å svømme og elsker vann på alle måter er velkjent for den jevne leser av evas blogg og øvrige venner av familien. Helt siden den spede start i babybadebøtta (TummyTub) har hun vist at et bad, det er litt ekstra stas. Som gode foreldre har Eva og jeg selvfølgelig tatt konsekvensen av dette og meldt henne på babysvømming på vannkanten.

Første kurskveld var i begynnelsen av september, og Frida Olette satte alt da standarden. Hun demonstrerte sin trygghet i vann da hun, flytende på ryggen, godt holdt i skuldrene av mamma og pappa, snudde hodet til side, satte tommelen i munn, og lukket øynene.
Tid for å sove. ☺
Så når hun under vår ferie i Egypt en snau måned senere dukket hodet under på eget initiativ var vi på ingen måte overrasket. Men jeg må innrømme at jeg ble noe forundret da hun nå sist tirsdag, fra en flytematte lagt ut i vannet for at de små barna skulle ha noe å krabbe på, valgte å krabbe til kanten, for så regelrett å stupe ut i vannet etter en liten, grønn, lekebåt. Når hun så gjentok det, gang på gang, ble jeg virkelig overasket, og ikke minst, det er vel ikke til å legge skjul på lengre, en smule stolt. Hun synes det er gøy! Det er en aktiv jente vi har.

(Vi har dessverre ikke fått undervannshus til kameraet enda, stupebilde kommer (forhåpentligvis) senere.)

jenta til pappa

admin — Tue, 14 Nov 2006 22:20:00 +0000

På fredag klatret Frida Olette alle trappetrinnene fra stua og opp på loftet. Helt på egenhånd, med pappa kun som sikringspartner. Siden fredag har hun gjort det daglig. Forresten så tror jeg ikke hun bryr seg videre med om jeg står der klar til å fange henne dersom hun faller. Det er ikke til å legge skjul på at både Eva og jeg er ganske så nervøse hver gang Frida Olette er et sekund alene i stua. Hun starter gjerne en frisoloering av ruta fra stue til loft om anledningen byr seg. Frida Olette synes rett og slett det er gøy å klatre i trappa. Det er jenta til pappan sin det, klatre før hun kan gå!!