De siste dagene har vi sett at debatten om bloggeres betydning for samfunnsdebatten er tilbake. Vi ser fortsatt mange av de samme argumentene og misforståelsene som tidligere. Med fare for å repetere meg selv fra tidligere debatter og blogginnlegg så fremmer jeg likevel noen sentrale poenger om mitt syn på bloggingens internetts betydning og den pågående debatten i kjølvannet av @voxpopulinors innlegg om @Hadias skatteeventyr og @idaAas artikkel Bloggerne skriver fletta av rikssynserne i VG.
Innledningsvis vil jeg si at blogging i seg selv gir lite makt og innflytelse. Det er når man skriver godt og bruker bloggen aktivt i sine nettverk og sammen med andre nettverktøy at man som blogger kan påvirke samfunnsdebatten. Til tider vesentlig. Dette har jeg selv dokumentert i min masteroppgave. Mer om det senere, for nå holder det å merke seg at det er ved aktiv bruk av internett at individet (eventuelt borgeren om du vil) har fått en ny (og dermed også økt) mulighet for direkte innflytelse på samfunnsutviklingen.
I hovedsak vil jeg kommentere noen påstander fra profilen Tove hos buldr.no (@buldr). Men dette er også relevant som min kommentar til Ida Aalens artikkel.
Tove skriver:
Jeg mener dette er direkte feil. (Parentesen først. Aalen viser her til en uttalelse fra @benteka, som først og fremst er en journalist med solide kunnskaper om teknologi og demokrati, sekundært en blogger.) Når det gjelder blasfemidebatten er det relativt godt dokumentert at bloggere og facebookaktivisme var de viktigste akseleratorene. Jeg kan anbefale å ta en titt på Halvor Sevatdals på hablog. Han skrev om blasfemiforslaget allerede 20. desember i fjor. Lenge før jeg og de fleste andre oppdaget det. Se ham også her og følg på med denne artikkelen hos dagbladet. Her er fokuset på bloggerne noe vel stort, men når det knyttes med underskriftskampanjen, min egen facebookgruppe Nei til straff for religionskritikk og annen nettaktivitet er det opplagt at det har bidratt til utvikling av debatten og resultater. De store massemediene kom på banen for først mange uker etter de første bloggerne. Hijab-debatten eksploderte så i alle kanaler og arenaer umiddelbart etter at Navasete trakk Senterpartiets lovforslag om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Jeg har også omtalt dette flere ganger i min egen blogg.
Tove:
Dette stemmer til en viss grad. Men bør nyanseres. Twitter hjelper godt på med å spre info og for mobilisering. Men sammenhenger der bloggere og annen nettaktivitet kom forut for tradisjonelt mediefokus hadde vi tidligere også. I min masteroppgave Om nye mediers betydning for politisk aktivitet og deltagelse har jeg vist dette vha noen grafer. Se spesielt grafer på side 77. og 78.
Tove:
Dette kan godt være tilfelle for enkelte bloggeren, men slik jeg har analysert tallene etter debatten om EUs datalagringsdirektiv, så var bloggerne langt mindre interessert i dette etter at de store mediehusene begynte å dekke saken. (se side. 77. og 80.) Så jeg vil hevde at det vel så gjerne er motsatt. Bloggere er langt mer aktive på grunn av egeninteressen for sak eller deltagelse.
Oppsummert: Blogging kan ha betydning langt utover nettet dersom man skriver godt, har et aktivt nettverk og kan samkjøre ulike nettverktøy og gjør internett til en helhetlig arena.
Toves utsagn om at mange bloggere venter på løssalgsavisene har hun forsåvidt dekning for i det hun skriver “mange bloggere”. I tillegg til at de venter på å finne en god story i VG eller Dagbladet som de kan linke til, så er mange bloggposter rene avskrifter uten egen bearbeiding. Som jeg synes er en trist utvikling. Men akkurat når det gjelder debatten om EUs datalagringsdirektiv var det motsatt. For meg fikk den en flying start med høye besøkstall fordi Jan Omdahl skrev om mitt blogginnlegg og linket til det i sin artikkel.
Du har helt rett, og jeg la jo som kjent veldig godt merke til akkurat det du nevner her. At bloggingen først får skikkelig effekt når synergieffektene begynner å virke. Det hjelper å integrerer øvrige sosiale medier, men det hjelper selvsagt veldig godt å integrerer de tradisjonelle mediene. Det er også ganske tydelig at jan Omdahls artikkel påvirket veksten i facebookguppa og underskriftskampanjen din.
Ellers synes jeg det er litt morsomt at i forhold til tallene så kan det tyde på at den største facebook-gruppa mot DLD hadde mest vekst etter Jan Omdahl i Dagbladet, mens han faktisk lenket til en annen gruppe mot DLD som utviklet seg veldig beskjedent. Så sammenhengene er ikke helt tydelige, men at det her er flere faktorer som påvirker hverandre er ganske tydelig.
Blasfemidebatten markerer bloggsfærens oppvåkning her i Norge. Bloggere plukket opp saken umiddelbart og holdt fokuset i ukesvis før redaktørene i riksavisene til slutt ga etter og tillot journalistene sine å dekke saken bredt. At redaktørene i riksavisene skal ha oversett saken er helt usannsynlig. Nyhetsbyrået NTB omtalte lovforslaget samme dag pressemeldingen ble sluppet, det samme gjorde flere bloggere. Redaktørene i riksavisene er dessuten kunnskapsrike mennesker som er med i lukkede nettverk, så de er bedre informert enn de aller fleste om hvilke saker på horisonten som har potensiale til å skape rabalder. Pressemeldingen om lovforslaget ble sluppet 19. desember, rett før jul, og regjeringen forsøkte utvilsomt å snike lovforslaget igjennom ved å trekke i trådene som styrer hendene til redaktørene. Som vi kan se i ettertid lot redaktørene rett og slett være å gi lovforslaget oppmerksomhet.
Samme dag pressemeldingen kom ut, skrev imidlertid følgende bloggere om saken:
Regjeringen vil verne religioner mot kritikk
http://www.fritanke.no/NYHETER/2008/Regjeringen_vil_verne_religioner_mot_kritikk/
Hatefulle ytringer
http://abre.blogsome.com/2008/12/19/hatefulle-ytringer/
Religioner skal vernes mot hatefulle ytringer
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=56&tekstid=2218
Vern av religiøse følelser
http://www.norvegicus.no/?p=178
Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten
http://www.document.no/2008/12/regjeringen_vil_innskrenke_ytr.html
Alle som har blogger med av viss innflytelse vet av statistikken at journalister fra mediehusene liker å lese blogger, så den sterke reaksjonen i bloggsfæren var trolig kjent i mediehusene fra dag en. Men det tok altså flere uker før presset ble så stort at redaktørene snudde og ga lovforslaget oppmerksomhet.
Utviklingen av blasfemidebatten var oppmuntrende. Bloggere med ulik politisk ståsted samarbeidet om å sette en stopper for en udemokratisk politisk prosess, og tvang servile redaktører i hovedstadsavisene til å gi nyhetsdekning til en prinsippielt viktig sak.
Jeg forsøkte tidligerei år å lage en oversikt over bloggeres og mediers dekning av blasfemiparagrafsaken. Som vanlig er det et samspill, men det virker klart på meg at det var oppropet fra Document/Gule som fikk fart på saken. Det hadde vært spennende om noen kunne gjøre en dypere studie av hendelsesforløpet (god masteroppgave).
Veldig interessant. Må se mer på denne. Det var en kombinasjon av ting som fikk fart på blasfemidebatten. Enig at at dette bør kunne være grunnlag for en studie. Jeg gjorde jo en tilsvarende masteroppgave selv.