ønsker meg åpnere og ærligere politikere

I en god kommentar i E24 i dag går Elin Ørjasæter ut og omtaler Sylvia Brustad som heroisk i forbindelse med høringen etter Akersaken.

Sylvia Brustad er lurt av Aker Solutions og nekter å innrømme det. Hun er nesten heroisk villig til å ta støyten for alle andre.

Den samme beskrivelsen går igjen i en rekke artikler. Dagbladet: ”Næringsminister Sylvia Brustad mener hun har satt på plass Aker ASA og Kjell Inge Røkke.” Aftenposten: ”Da vi fikk oversikt over hva dette egentlig var – med blant annet disse lånene – synes jeg vi har håndtert det bra.” Ørjansæter avslutter kommentaren i E24 med å spørrre hvorfor:

For en årsak må det være til at denne merkverdige handelen med Røkke kom i stand i juni 2007. Og en årsak til at Sylvia Brustad gidder å ta i mot så mye juling for noe andre har gjort.

At regjeringen insistere på egen virkelighetsoppfatning fremfor en skikkelig realitetsorientering kan selvsagt sees på som heroisk sett fra kollegiet side. Spesielt når det holder egne idealer og forståelse høyere enn en gjengs oppfatning. Men er det egentlig heroisk i en utvidet, mer virkelig, reel og oppdatert betydning? Eller er slike virkelighetsbeskrivelser som vi har sett fra Brustad og Andersen de siste dagene fordummende? kan dette vitne om et foreldet tankesett fra en tid da man i større grad kunne kontrollere de offentlige informasjons- og debattarenaene? Eller er det noen som ikke har skjønt at regjeringen, denne gangen med Sylvia Brustad og Dag Terje Andersen i spissen, har dummet seg kraftig ut? Jeg skjønner ikke hvorfor de velger å verne om en forståelse som få tror på fremfor å si rett ut at egen handlemåte og egne vurderinger har ført til problemer som man nå må se nærmere på? Hvorfor er de kun opptatt av å endre aksjonæravtalen slik at selskaper og ledelsen får et mer avklart ansvar for aktivt å informere (sløve) eiere?  Hvorfor vil de ikke offentlig diskutere de åpenbart problematiske aspektene rundt statlig eierskap og innblanding i privat næringsliv? Det kan ikke være slik at det ene utelukker det andre. For den som vil er det mulig å rydde opp i både to, tre og fire ting på en gang.

• Jeg synes ikke dette holder i dagens samfunn!
• Jeg tror også at et stort flertall av det norske folk synes det er en trist forestilling.
• Jeg spør meg om Sylvia Brustad og Dag Terje Andersen selv tror på det de sier.

Vil det være fordel for samfunnet om politikere utvikler seg til å bli mer åpne, ærlige og direkte? Tiden for at innrømmelse av egne feil blir sett på som en svakhet er vel forbi? Kan det være at en åpen erkjennelse av egne begrensninger i stadig større grad blir sett på som en styrke? Jeg tror det. Det betyr at man åpent må vise sine styrker og svakheter. Jeg mener også at politikere som i større grad demonstrerer selvinnsikt utviser selvrespekt, og enda viktigere; respekt for folket.

Akersaken viser at det er mer enn regler for aksjonæravtaler som bør endres. (At vi bør ha en annen regjering som har et mer balansert syn på hva staten kan og bør gjøre i forhold til det private næringsliv er bare mitt personlige synspunkt, og underordnet.) Det virkelig viktige er at vi trenger en større grad av erkjennelse for de åpne debattarenaer. Tiden for informasjonskontroll og at enkelte grupper kan gjøre hevd på å definere virkeligheten er forbi. Alle viktige debatter tas i dag i åpne rom, og de som velger helt eller delvis å ignorerer den frie debatt vil bli forbikjørt på lengre sikt. Vi trenger nye holdninger og nye og bedre debattarenaer. Vi trenger mer gjennomsiktighet, og vi trenger modigere politikere som er åpnere om egne posisjoner, vurderinger, styrker og svakheter. Det er dessverre langt fra Sylvia Brustad og AP til Heidi Grande Røys og prosjektet med Delte Meninger!

Jeg vil avslutte med en parallell fra The Guardian. Avisen skriver om avsløringene om at flere av parlamentsmedlemmene har gjort store underslag. Problemene som tas opp er vel så relevant for denne debatten:

”…it is not enough to call for heads to roll. The deeper problem is systemic. It is rooted in the whole way we do our politics. (…) In the end, we need a new politics more than we need a new government.”

Jeg ønsker meg politikere som er åpnere, ærligere og tar samfunnsdebattene langt mer på alvor enn hva vi ser i dag. Er det mye å be om?

(Denne bloggposten er i tilegg til artiklene nevnt over, inspirert av flotte lenker fra @benteka og bloggen til Jeff jarvis.)