Denne dagen startet med et interessant spørsmål som hjalp meg på vei til å få konkretisert for meg selv, noen ting jeg har tenkt litt på de siste uker. Det var Jill Walker Rettberg som spurte på Twitter:
Og ved å lese flere av tweetsene så ble det fort tydelig at hun skal snakke om sosiale medier for ansatte i BT. Dette er jo et området der Jill har solid kompetanse. Så man kan kanskje si at spørsmålet er noe feilplassert. “Eksperten” spør oss andre. Men det er selvsagt ikke tilfellet. I tilegg til mulig nye innspill, vinklinger og eksempler fra sine følgere, gir det henne også et direkte praktisk eksempel på hvordan deltagelse i de nye mediene kan brukes. Jeg har selv uttalt meg ganske skeptisk til denne måten å bruke Twitter på i et tidligere blogginnlegg. Mitt hovedanliggende er at jeg tror kun et fåtall av oss vil kunne få et godt utbytte av denne teknikken. Dyktige journalister er derimot en grupper som i størst grad både kan og bør bruke slike metoder.
Jeg vet at en god del journalister bruker sosiale medier aktivt i søken etter nyheter og intervjuobjekter. Jeg er selv blitt kontaktet i forbindelse med min egen aktivitet på nett gjentatte ganger. Første gang en journalist ringte meg på grunn av aktivitet i sosiale medier var da BT skrev ”Presset på Facebook” (Kun på papir, finner det ikke igjen, husker ikke hvem som skrev, tips mottas med takk.) etter blasfemidebatten. Senere har det vært flere hendvendelser med fellesnevneren at de vil jeg skal si noe om sammenhengene mellom påvirkning fra aktivitet i sosiale medier til andre samfunnsforhold. Jeg antar derfor at enkelte følger meg på bloggen og Twitter fordi de tror, håper og mener at jeg kan bidra med innhold om nye medier. Det er selvsagt veldig hyggelig.
Å følge noen “favoritter” som tar opp relevant/interessant stoff på sine blogger og twittring med mer i forhold til journalistens interessefelt er både nyttig og fornuftig. Det er også en smart måte å utvide sin krets av informanter. Men jeg tror at man som journalist kan og bør bruke sosiale medier enda mer effektiv ved å bruke indekseringsmotorer og forhåndsdefinerte søk på velvalgte nøkkelord. Man kan med fordel fokusere på potensialet i verktøyene vel så mye som på enkelt personer man har funnet frem til gjennom verktøyene. For alt jeg vet, så er det muligens en god del journalister som allerede gjør dette. Men det er heller ingen stor hemmelighet at enkelte journalister og medieaktører i hovedsak synes å bruker de sosiale mediene til å utveklse meninger og erfaringer seg i mellom. Dette er selvsagt også nyttig, men jeg tror det er et større potensial, både med tanke på å kunne følge med på folk utenfor medieverden og en mer aktiv bruk av mediene som utvidete arbeidsverktøy.
Så jeg tror at det fortsatt er mange av journalistene som bør lære seg å bruke bruke twitter, LinkedIn, bloggene, Facebook og annet sosiale medier på en langt mer aktivt måte for sin research, enn hva som synes å være tilfelle i dag. Nettet gir enorme muligheter til å følge effektivt med på langt flere enn de største aktøren. Uten at det koster mye tidsressurser.Slik kan man også utvide sin egen mulighet for å være først til å oppdage nye saker, nye vinklinger, andre perspektiver med mer.
Så Jill, om du kan bruke noe av dette, vær så god, og om ikke, så håper jeg noen andre har glede av det.
Nå vil kanskje den kritiske leser innvende at Jill et stykke på vei har undergravd sin egen mulighet til å fortelle BT om hvordan de bør bruke sosiale medier. Ved å stille spørsmålet fikk hun mange til å svare via Twitter, og meg til å blogge – alt lett tilgjengelig også for alle som er interessert, også ansatte i BT. Har hun gitt fra seg noe av sitt eget foredrag? Nei. Ved å dele sine spørsmål om det, har hun muligens gjort det bedre ved å supplere egne kunnskaper, og samtidig demonstrert effektiv research så vel som at hun ikke er alene om å kunne levere innhold. Samarbeid gjør oss alle tydeligere, bedre og sterkere. Det er egentlig ikke noe nytt ved det. Det nye er at sosiale medier arrangerer dette samarbeidet mer effektivt enn noen gang. Nettopp dette elementet utnytter Jill for sin egen presentasjon. Man taper ingenting ved å dele sine spørsmål, men potensialet for å vinne noe øker. Det bør journalister også gjøre, i langt større grad enn i dag. Selv om det ofte handler om å være først i dagens medieverden, så handler det også om å være best, og ikke minst innse og vise at spørsmål, kunnskap og svar utvikles aller best når det deles.